Hjem
Pasienter
Helsepersonell
Om prosjektet

Patofysiologi

 

De vestibulære sykdommene har mange likhetstrekk. Grunnleggende kjennskap til deres felles patofysiologi gjør det betydelig lettere å stille rett diagnose.

 

Asymmetri

Asymmetrisk aktivitet i vestibulariskjernene er et fellestrekk ved de fleste vestibulære sykdommer. Hos friske forårsakes asymmetri av at hodet beveger seg eller står på skakke. Symmetrisk aktivitet betyr at hodet står vertikalt og i ro. Alle sykdommer som påvirker vestibulariskjernene direkte eller indirekte gjennom afferente forbindelser fra det indre øret, balansenerven eller lillehjernen, kan forstyrre denne symmetrien. Dette kan skje på forskjellige måter.

 

Et stereotypt symptombilde

Uansett årsak vil asymmetrisk tonus i vestibulariskjernene utløse et karakteristisk og lett gjenkjennelig klinisk bilde. Illustrasjonen på forsiden av denne håndboken forestiller «vertigokvartetten» som viser de fire kliniske kjennetegnene på vestibulær sykdom:

 

 

vertigokvartetten

 

Gjenopprettelse av symmetri

Sykdomsbildet ved en akutt perifer vestibulær parese er dramatisk. En tilsynelatende frisk person kan i løpet av minutter bli intenst uvel og sengeliggende. Minste hodebevegelse medfører brekninger. Betydelig ustøhet gjør det vanskelig å gå oppreist. Selv om den perifere paresen består, blir pasienten oftest betydelig bedre i løpet av noen få dager. Dette skyldes en prosess som kales vestibulær kompensasjon, og som ikke er fullt ut forstått. Vi vet at symmetrien i vestibulariskjernene gjenopprettes delvis i løpet av noen få dager. Cerebellum spiller antakelig en nøkkelrolle ved å stimulere den paretiske siden. Det er imidlertid bare hvileaktiviteten som gjenopprettes. Ved hodebevegelser mot den syke siden vil aktiviteten i samme sides vestibulariskjerne ikke lenger øke slik den gjorde før skaden.

 

Gjenopprettelsen av hvileaktiviteten på den syke siden gjør at nystagmus, vertigo, falltendens og kvalme i ro forsvinner. Vi sier at den statiske funksjonen gjenopprettes, mens den dynamiske funksjonen, dvs. måten systemet reagerer på hodebevegelser, forblir svekket så lenge den perifere paresen består. Mange pasienter blir tilnærmet asymptomatiske, men funksjonsfeilen vil likevel vise seg på subtile måter.
Den vestibulære funksjonen, særlig den dynamiske, er avhengig av opptrening. Ved å utsette balansesystemet for hodebevegelser som fremkaller sensorisk konflikt mellom visuelle, vestibulære og proprioseptive stimuli, skjer det forandringer i hjernen som gjør at balansefunksjonen normaliseres. Prosessen kan ta tid og krever at pasienten er i bevegelse, selv om dette medfører en økt svimmelhetsfølelse og uvelhet forbigående. Vestibulære treningsprogrammer har dokumentert effekt. Sedative medikamenter som demper symptomene i akuttfasen, vil i opptreningsfasen kunne forsinke den vestibulære kompensasjonen og føre til dårligere langtidsprognose.

 

Asymmetri som oppstår gradvis kan være asymptomatisk

Ved vestibulær asymmetri som oppstår gradvis over lang tid, kan den sentrale kompensasjonen være så effektiv at pasienten ikke opplever svimmelhet eller ubalanse. Dette gjelder blant annet enkelte pasienter med vestibulært schwannom. Ved de fleste vestibulære sykdommer er det likevel en viss fluktuasjon i den vestibulære funksjonen slik at svimmelhet inngår i symptombildet.

 

Symmetrisk funksjonstap er uvanlig

Unntaksvis kan det foreligge symmetrisk funksjonstap. Dette er omtalt i diagnosekapittelet om bilateral vestibulær skade. I akuttfasen kan det likevel være noe asymmetri slik at det oppstår et karakteristisk vestibulært symptombilde med vertigo, kvalme, falltendens og nystagmus.  Dersom skaden skjer helt synkront på begge sider, kan symptomene bestå hovedsakelig av oscillopsi, dvs. at gange og løping medfører uklart syn og en fornemmelse av at omgivelsene hopper. Dette skyldes svikt i den vestibulookulære refleksen. I tillegg opplever pasienten ustøhet, særlig i mørke. Vertigo og kvalme kan være mindre fremtredende.