Anatomi og fysiologi

For å forstå de vestibulære sykdommene må du kjenne balansesystemets oppbygning og funksjon. Her repeteres noen av de viktigste momentene.

Balansesystemet

Oppreist stilling og bevegelse krever et komplisert samspill mellom ulike organsystemer. Kroppen har utviklet en rekke ubevisste reflekser som tjener dette formålet, og som vi samlet kaller balansesystemet. Sensorene i balansesystemet er øyne, balanseorganer og mekanoreseptorer i hud, sener og ledd. Effektorene er skjelettmusklene. Lillehjernen gir fleksibilitet gjennom konstant modulering av innkommende og utgående signaler, mens hjernestamme og ryggmarg er viktige reléstasjoner. Som helhet er systemet robust fordi sanseorganene er parede og til en viss grad kan erstatte hverandre, og fordi hjernen hele tiden endrer seg slik at balansesystemets funksjon i mange tilfeller kan gjenopprettes etter en skade.

Det vestibulære systemet

Det vestibulære systemet omfatter balanseorganet i det indre øret, balansenerven og dens forbindelser i hjernen. Sentralen i systemet er vestibulariskjernene, som strekker seg over et stort område i bunnen av 4. ventrikkel i hjernestammen. Nevronene i vestibulariskjernene påvirkes særlig av afferenter fra balanseorganet og lillehjernen. Blant kjernenes mange efferente forbindelser er det særlig fire som har stor praktisk betydning:

  • Internevroner til øyemuskelkjernene muliggjør skarpt syn under gange og løping. Forbindelsen mellom balanseorganet og øyemuskelkjernene kalles den vestibulookulære refleksen. Denne refleksen forårsaker nystagmus ved vestibulære sykdommer.
  • Forbindelser til brekningsenteret i hjernestammen gjør det mulig å tømme magesekken for skadelig innhold. Disse forbindelsene forårsaker kvalme og brekninger ved vestibulære sykdommer. En teori går ut på at dette er en beskyttelsesmekanisme mot inntak av nevrotoksiner som finnes i enkelte planter.
  • Forbindelser til hjernebarken muliggjør bevisst kontroll av balansen. Ved vestibulære sykdommer er det disse forbindelsene som forårsaker vertigo, dvs. illusjonen av å være i bevegelse.
  • Forbindelser til ryggmargen bidrar til oppreist stilling og bevegelse gjennom den vestibulospinale refleksen. Ved vestibulære sykdommer fører asymmetrisk tonus i den proksimale skjelettmuskulaturen til falltendens.
Det indre øret

Hårcellene i det indre øret er mekanoreseptorer som muliggjør oppfattelse av lyd og hodebevegelser. Når stereociliene på celleoverflaten avbøyes, endres reseptorpotensialet. Reseptorpotensialet påvirker i sin tur impulsfrekvensen i balansenerven.

 

Hårcellene har en elektrisk ladning, et reseptorpotensial, i hvile. Nevronene i 8. hjernenerve, som danner synapser til cellen har en hvileaktivitet på ca. 90 impulser per sekund (a). Når ciliene bøyes i retning av kinocilien, depolariseres cellen, og impulsfrekvensen i det tilsluttede nevronet øker (b). Når ciliene bøyes vekk fra kinocilien, hyperpolariseres cellen, og impulsfrekvensen i nerven reduseres (c).

Den membranøse labyrinten er et lukket, sammenhengende system av rør og sekker som inneholder sanseorganene for hørsel og balanse. Labyrintens tre sekker er sacculus, utriculus og saccus endolymfaticus. Rørene er de tre buegangene, ductus cochlearis og ductus endolymphaticus. Den membranøse labyrinten er fylt av endolymfe og omgitt av perilymfe. Det hele ligger beskyttet i den benete labyrinten, som er et hulrom i den harde delen (pars petrosus) av tinningbenet.

Labyrinten i det indre øret inneholder fem ulike balanseorganer. De tre buegangene er organisert omtrent 90 grader på hverandre og registrerer hoderotasjon i tre plan. De to otolittorganene, utriculus og sacculus, står også omtrent 90 grader på hverandre og registrerer lineær akselerasjon i tillegg til tyngdekraftens retning i forhold til hodet.

 

Tre bueganger registrerer hoderotasjoner i tre plan. Den laterale eller horisontale buegangen står i virkeligheten ca. 30 grader opp i forhold til horisontalplanet. De to vertikale buegangene, den fremre (øvre) og bakre, danner en 90-graders vinkel som åpner seg lateralt. Fremre buegang på en side er i plan med bakre på motsatt side.

Buegangene er organisert parvis slik at enhver hodebevegelse påvirker minst to bueganger. Hodedreining i horisontalplanet (fra side til side) stimulerer den laterale buegangen på den siden hodet dreies mot, mens den laterale buegangen på motsatt side hemmes. Hodedreining i vertikalplanet påvirker alle de fire vertikale buegangene. Når hodet vippes bakover, som når man ser opp, stimuleres begge de bakre buegangene, mens de fremre hemmes. Det motsatte skjer når hodet vippes fremover, som når man ser ned.

Gange og løping fører til hurtige, passive hodebevegelser, både translasjoner og rotasjoner, som er et problem for øyet. Særlig rotasjonene ville ha gitt svært uskarpt syn dersom bildet av omverdenen hadde beveget seg raskt frem og tilbake over netthinnen. Problemet motvirkes gjennom et komplisert samspill mellom buegangene i det indre øret og de ekstraokulære musklene. Hoderotasjonene registreres av buegangene, og kompensatoriske øyebevegelser iverksettes slik at bildet av omverdenen holdes stabilt på netthinnen. Denne vestibulookulære refleksen er av stor praktisk og klinisk betydning ved diagnostikk av svimmelhet. Refleksbuen er svært rask fordi den kun består av tre nevroner, et sensorisk, et motorisk og et internevron. Vestibulære sykdommer fører ofte til et fenomen som kalles oscillopsi, dvs. at bildet av omgivelsene hopper ved gange og løping.

Et viktig moment i organiseringen av den vestibulookulære refleksen er at stimulering eller hemming av en buegang alltid fører til kompensatoriske øyebevegelser i plan med den samme buegangen (Ewalds første lov). Dette har blant annet klinisk relevans i diagnostikken av benign paroksysmal posisjonsvertigo, der horisontal nystagmus betyr affeksjon av den horisontale mens oppadslående og rotatorisk nystagmus betyr affeksjon av den bakre buegangen.

Videre lesing: Balanseorganets anatomi og fysiologi