Fobisk postural vertigo

ICD-10: Annen spesifisert somatoform lidelse (F45.8)
Forekomst: Fobisk postural vertigo (FPV) antas å være en av de vanligste årsakene til svimmelhet, men eksakt forekomst er ukjent. Menn og kvinner rammes omtrent like hyppig, og det er en topp i aldersfordelingen mellom 30 og 50 år.
Etiologi: FPV utløses ofte av vestibulær sykdom, f.eks. benign paroksysmal posisjonsvertigo, Menières sykdom eller vestibularisnevritt. Det kan også utløses av en periode med emosjonelle påkjenninger eller ved alvorlig somatisk sykdom. Pasienter som på forhånd har en tvangspreget personlighetstype, labilt affekt eller depresjon er angitt å være mer utsatt. Det er sammenheng mellom FPV og psykiatriske tilstander som panikklidelse og agorafobi, men en stor undergruppe av pasientene har vertigoanfall uten angst eller panikk.
Patogenese: En hypotese er at det skjer en kortvarig sentral avkopling mellom efferente motoriske signaler og den såkalte efferenskopien. Dette innebærer at pasientens voluntære bevegelser, f.eks. av hodet, i et kort øyeblikk oppleves som involuntære. Liknende kortvarig vertigo kan oppleves hos friske i forbindelse med fysisk utmattelse. Denne «avkoplingen» kan hos pasienter med FPV utløses av en overdreven oppmerksomhet omkring det å kontrollere og opprettholde balansen.
Anamnese: Den typiske pasienten er en ellers frisk person som etter en periode med uvanlige påkjenninger opplever gjentatte kortvarige fornemmelser av å skulle falle, men som aldri faller, og som føler seg ustø til tross for at objektiv ustøhet ikke lar seg påvise ved klinisk balanseundersøkelse. Svimmelheten oppstår særlig i forbindelse med sanseinntrykk og i sosiale situasjoner og fører raskt til hemninger i daglige aktiviteter. Det er ikke uvanlig at sykdommen debuterer i forbindelse med vestibulær sykdom, men det videre forløpet kan ikke forklares av den somatiske sykdommen alene. Svimmelhetsepisodene er ofte, men ikke alltid forbundet med angst, hjertebank og svetting.
Kliniske funn og supplerende undersøkelser: En grundig somatisk utredning er oftest påkrevet, men i typiske tilfeller er undersøkelsene normale.
Diagnose: Baseres på kriterier (Brandt 1996). A-D skal være oppfylt:

A. Svimmelhet og subjektiv balanseforstyrrelse ved oppreist stilling eller gange til tross for normal klinisk balanseundersøkelse.
B. Fluktuerende ustøhet i sekunder til minutter eller plutselige fornemmelser av passiv bevegelse.
C. Episodene fremprovoseres av sanseinntrykk (bro, trapp, gate, tomme rom) eller sosiale situasjoner (kjøpesenter, restaurant, konsert, folkemengde) som pasienten opplever at det er vanskelig å trekke seg ut av. Tendens til rask utvikling av betingete reaksjoner, generalisering og unnvikelsesatferd.
D. Angst og vegetative symptomer under og etter vertigo. De fleste har også anfall uten slike symptomer.
E. Tvangspreget personlighetstype, labilt affekt, lett depresjon

F. Debut etter en periode med følelsesmessig påkjenning, alvorlig sykdom eller vestibulær sykdom

Ansvarsfordeling: Pasientene krever ofte en tverrfaglig utredning. Mange har utløsende vestibulær sykdom som krever utredning av øre-nese-halslege.
Mål for behandling: Å redusere svimmelhet, forebygge utvikling av kronisk svimmelhet og komplikasjoner. Å oppnå best mulig funksjon med eventuelle restsymptomer.
Behandling: Utredning og diagnostisk avklaring er en viktig del av behandlingen for å forebygge frykt for alvorlig sykdom og katastrofetenkning hos pasienten. En detaljert beskrivelse av mekanismene og situasjonene som fremprovoserer vertigoanfallene kan være til hjelp. To til tre konsultasjoner er angitt å ha effekt i de fleste tilfeller, og langvarig psykoterapi er oftest unødvendig. Egentrening med gjentatt eksponering for situasjoner som utløser vertigo samt fysisk aktivitet for å bedre følelsen av generell fysisk form og mestring.
Prognose: God prognose med 70 % bedring og 22 % symptomfrihet er rapportert med behandlingen skissert ovenfor. Kognitiv adferdsterapi er rapportert å ha god, men muligens forbigående effekt. Langsiktig oppfølgning med vekt på fysisk aktivitet kan være til hjelp i langvarige tilfeller.

  • Brandt T. Phobic postural vertigo. Neurology 1996; 46: 1515-9.