Benign paroksysmal posisjonsvertigo

ICD-10: Godartet paroksysmal vertigo (H81.1)
Synonymer: Godartet paroksysmal stillingssvimmelhet, «krystallsyke», BPPV
Forekomst: Ettårsprevalens 1,6 % i Tyskland. Tilsvarer ca. 80 000 nordmenn i løpet av ett år. Forekomst øker med alder. Sjelden blant barn.
Etiologi: Oftest idiopatisk. Hodetraume. Disponerende faktorer: Høy alder, hyppigere hos kvinner, menopause, vitamin D-mangel, osteoporose. Sjeldne årsaker: Vibrasjon ved tannboring. Visse typer idrett.
Patogenese: Antatt canalolithiasis (vanligst) eller cupulolithiasis. Canalolithiasis er en dynamisk feilfunksjon forårsaket av løse partikler i en av buegangene i det indre øret. Partiklene antas å være otolitter fra macula utriculi. Cupulolithiasis er en statisk feilfunksjon som følge av partikler festet til cupula. Canalolithiasis i bakre buegang er vanligst (ca. 80 %) deretter canalolithiasis og cupulolithiasis i laterale buegang.
Anamnese: Debut: Oftest hyperakutt mens pasienten befinner seg i sengen. Utløst av hodebevegelse. Tidsforløp: Kortvarige, kraftige anfall av sekunders varighet. Uvelhet kan vare lengre. Tendens til spontan bedring (60 %) i løpet av uker. Tendens til residiv (opp til 50 % i løpet av flere år). Svimmelhetens karakter: Rotatorisk (oftest) eller nautisk vertigo. Utløsende faktorer: Anfallene utløses alltid av en hodebevegelse, typisk når pasienten legger seg ned i sengen, snur seg i sengen, setter seg opp, legger hodet bakover eller bøyer seg framover. Ledsagende symptomer: Lettere kvalme (vanlig), brekninger (uvanlig), lettere ustøhet (vanlig), angst (vanlig), fobi mot bestemte hodebevegelser (vanlig). Sistnevnte kan vedvare etter at sykdommen er opphørt.
Kliniske funn: Karakteristisk posisjonsnystagmus og -vertigo. Uspesifikk ustøhet. Øvrige undersøkelser er vanligvis normale.
Supplerende undersøkelser: Vanligvis normale og derfor unødvendig i typiske tilfeller. CT eller MR vurderes for å utelukke bl.a. tumor i bakre skallegrop ved atypisk klinikk.
Diagnose: Tentativ diagnose kan stilles basert på karakteristisk anamnese dersom pasienten er i asymptomatisk fase. I symptomatisk fase stilles diagnosen etter følgende kriterier:

Canalolithiasis bakre buegang

A. Gjentatte anfall av vertigo eller svimmelhet utløst av å legge seg ned eller snu seg i liggende stilling.

B. Anfallsvarighet < 1 minutt

C. Posisjonsnystagmus oppstår fra ett til noen få sekunder etter Dix-Hallpike-manøver eller sideleie-manøver (Semonts diagnostiske manøver). Nystagmusretningen er en kombinasjon av torsjon der øynenes øvre pol slår mot det nederste øret og vertikal nystagmus som slår oppover (mot pannen). Nystagmus varer vanligvis < 1 minutt.

Pasienten får kraftigst vertigo og nystagmus når det affiserte øret er nederst.

D. Andre årsaker utelukket

Canalolithiasis laterale buegang

A. Gjentatte anfall av vertigo eller svimmelhet utløst av å legge seg ned eller snu seg i liggende stilling.

B. Anfallsvarighet < 1 minutt

C. Posisjonsnystagmus oppstår umiddelbart eller med kort latenstid ved hodedreining i liggende stilling (Pagnini-McClure-manøver). Nystagmusretningen er hovedsakelig horisontal, og øyet slår mot det nederste øret enten hodet dreies mot høyre eller venstre (geotrop nystagmus som skifter retning). Nystagmus varer vanligvis < 1 minutt.

Pasienten får kraftigst vertigo og nystagmus når det affiserte øret er nederst.

D. Andre årsaker utelukket

Cupulolithiasis laterale buegang

A. Gjentatte anfall av vertigo eller svimmelhet utløst av å legge seg ned eller snu seg i liggende stilling.

B. Posisjonsnystagmus oppstår umiddelbart eller med kort latenstid ved hodedreining i liggende stilling (Pagnini-McClure-manøver). Nystagmusretningen er hovedsakelig horisontal, og øyet slår mot det øverste øret enten hodet dreies mot høyre eller venstre (apogeotrop nystagmus som skifter retning). Nystagmus varer > 1 minutt.

Pasienten får kraftigst vertigo og nystagmus når det affiserte øret er øverst.

C. Andre årsaker utelukket

Canalolithiasis fremre buegang

A. Gjentatte anfall av vertigo eller svimmelhet utløst av å legge seg ned eller snu seg i liggende stilling.

B. Anfallsvarighet < 1 minutt

C. Posisjonsnystagmus oppstår umiddelbart eller med få sekunders latenstid etter Dix-Hallpike-manøver (til en eller begge sider) eller i ryggleie med bakoverhengende hode. Nystagmusretningen er hovedsakelig vertikal, nedadslående. Nystagmus varer < 1 minutt.

D. Andre årsaker utelukket

Differensialdiagnoser: Vestibularisnevritt gir spontannystagmus (i ro). Ortostatisk hypotensjon gir ikke svimmelhet i sengeleie. Kriteriene for BPPV i fremre buegang er foreløpig omdiskuterte. Nedadslående nystagmus kan ses ved sentralnervøse sykdommer, og dersom symptomer og funn ikke er typiske for BPPV anbefales lav terskel for å rekvirere MR caput.
Ansvarsfordeling: Tilstanden er så vanlig at primærleger bør kunne Dix-Hallpike-manøver og Epleys manøver for diagnostikk og behandling av BPPV. Kompliserte eller atypiske tilfeller henvises til øre-nese-halsspesialist.
Mål for behandling: Å forkorte sykdomsforløpet. Forebygge utvikling av kronisk svimmelhet. Oppnå best mulig funksjon.
Behandling: Behandling starter så snart diagnosen er stilt. Den vanligste formen (canalolithiasis bakre buegang) behandles normalt med Epleys eller Semonts manøver. Canalolithisis i laterale buegang kan behandles med 360 graders rotasjon mot frisk side i liggende stilling (barbeque-manøver) samt å unngå å ligge på syk side i 48 timer. Cupulolithiasis kan eventuelt behandles med vibrasjon mot processus mastoideus på syk side og vil da i noen tilfeller kunne konverteres til canalolithiasis som behandles med barbeque-manøver. Canalolithiasis i fremre buegang kan behandles med Epley-manøver eller Yacovino-manøver. Kirurgisk okklusjon av den affiserte buegangen er mulig, men svært sjelden nødvendig.
Prognose: Spontanforløpet er oftest gunstig, men kan være langvarig. Uten behandling vil omkring 30 % ha symptomer i mer enn tre måneder. 70-90 % av pasientene med den vanligste formen for BPPV blir asymptomatiske etter en enkel behandlingssesjon med Epley-manøver. De fleste blir asymptomatiske ved gjentatt behandling eller ved hjemmeøvelser, men et lite mindretall kan ha vedvarende eller hyppig residiverende plager. Tilbakefall er vanlig (opp til 50 % over flere år), men behandling er vanligvis effektiv også ved residiv.

  • Hansen S, Karlberg M. Benign paroksysmal positionel vertigo – den hyppigste form for otogen vertigo. Ugeskr Læger 2007; 169: 1996-2002.
  • von Brevern M, Bertholon P, Brandt T, Fife T, Imai T, Nuti D, et al. Benign paroxysmal positional vertigo: Diagnostic criteria. J Vestib Res 2015; 25: 105–17.

(rev 02.17 FG)