1.2 Det vestibulære systemet

Det vestibulære systemet omfatter balanseorganet i det indre øret, balansenerven og dens forbindelser i hjernen. Funksjonen til dette systemet er å gi hjernen rask og presis informasjon om hodets stilling og bevegelser og på den måten utløse hensiktsmessige posturale, okulomotoriske, perseptive og vegetative responser. Sentralen i systemet er vestibulariskjernene, som strekker seg over et stort område i bunnen av 4. ventrikkel i hjernestammen. Nevronene i vestibulariskjernene påvirkes særlig av afferenter fra balanseorganet og lillehjernen. Blant kjernenes mange efferente forbindelser er det særlig fire som har stor praktisk betydning:

  1. Internevroner til øyemuskelkjernene muliggjør skarpt syn under gange og løping. Forbindelsen mellom balanseorganet og øyemuskelkjernene kalles den vestibulookulære refleksen. Denne refleksen forårsaker nystagmus ved vestibulære sykdommer.
  2. Forbindelser til brekningsenteret i hjernestammen gjør det mulig å tømme magesekken for skadelig innhold. Disse forbindelsene forårsaker kvalme og brekninger ved vestibulære sykdommer. En teori går ut på at dette er en beskyttelsesmekanisme mot inntak av nevrotoksiner som finnes i enkelte planter.
  3. Forbindelser til hjernebarken muliggjør bevisst kontroll av balansen. Ved vestibulære sykdommer er det disse forbindelsene som forårsaker vertigo, dvs. illusjonen av å være i bevegelse.
  4. Forbindelser til ryggmargen bidrar til oppreist stilling og bevegelse gjennom den vestibulospinale refleksen. Ved vestibulære sykdommer fører asymmetrisk tonus i den proksimale skjelettmuskulaturen til falltendens.