Den
vestibulookulære refleks (VOR)
Den vestibulookulære
refleks er en av kroppens mest kompliserte og best beskrevede reflekser, men dens hensikt er
likevel lett å forstå: å sikre skarpt syn ved hodebevegelser. Dersom øynene sto fast i
øyehulen ville enhver hodebevegelse medføre at bildet av omgivelsene flyttet seg på
netthinnen. Siden øyets reaksjonstid er relativt lang, ville dette føre til at man
måtte holde hodet helt i ro for å kunne se skarpt. Minste hodebevegelse ville gi en
følelse av at omgivelsene hoppet, og man ville f.eks. ikke kunne gjenkjenne en
person på gaten uten først å stoppe helt opp.
VOR er imidlertid en svært hurtig refleks som utløses via stimulering av balanseorganet i det indre øret, og medfører at enhver rotasjon av hodet fører til en tilnærmet like stor (i grader) og motsatt rettet (i samme plan) rotasjon av øyet, slik at bildet av omgivelsene holdes stabilt på netthinnen.
Signalene fra buegangene går via bipolare afferente nevroner med kjerner i Scarpas ganglion og terminerer i vestibulariskjernene i hjernestammen. Derfra går det nevroner som krysser midtlinjen og passerer kranialt til øyemuskelkjernene via fasciculus longitudinalis medialis (eng. MLF).
Goplen 1999